I min mappe med mannskorsanger, litt bortgjemt i en katalog med sanger vi knapt har sunget, ligger et enkelt noteark – med to vers nederst på arket. STAVANGER er sangens tittel. det opplyses at sangen har et lettere arrangement for klaver, eller harmonium. Sangen skal synges Friskt. Øverst på arket står kun navnet Olaf Paulus.
Jeg refererer selvsagt til det som i Stavangers dagligtale kalles Stavanger-sangen Byens innfødte borgere vil selvsagt vite at Olaf Paulus var mannes som i sin tid komponerte melodien til Stavanger-sangen, med tekst av adjunkt Salve Aslaksen Haugland. Jeg kjente nær sagt ingentin til Olaf Paulus, og i dette stykket har jeg gjort et forsøk på å sammenstille det jeg har funnet om denne mannen – denne organisten i Stavanger domkirke med det særegne etternavnet, som også – blant alle andre av sine musikkrelaterte gjøremål – fikk tid til å komponere og arrangere en rekke mannskorsanger.

Litt genealogi

Olaf Paulus ble født i Kristiania 25. januar i året 1859, står det i en del av de enkle biografiene som finnes om ham, og videre opplyses det at han var sønn av rørlegger Lars Tobias Olsen og hustru Anna Elisabeth Larsen. Undersøker vi i folketellingen for Kristiania for året 1875, finner vi denne familien i Torvgaten 16, og dette året er de registrert som følger:

Olaf Paulus Olsen L.T. Olsens søn skoleelev Født 1859 i Kristiania
Johan Sigv. Olsen søn skoleelev Født 1861 i Kristiania
Anna Olsen L.T. Olsens søn(?) skoleelev Født 1863 i Kristiania
Ludvig Olsen søn skoleelev Født 1865 i Kristiania
Ingeborg Larsen svigermor, enke, forsørges av L.T. Olsen født 1804 i Flekkefjord
Helene Olsen tjenestepige ug. Født 1848 i Norby, Norby Sogn
Tøri Andersen tjenestepige ug. Født 1855 i Flekkefjord

foreldrene til Olaf Paulus var altså vest-egder. Faren kom fra en slekt på gården Skibeli. Han ble døpt i Bakke prestegjeld 25. februar 1829 og var sønn av Ole Larsen Skibeli og Siri Didriksdatter. Vi skjønner også bakgrunnen for dette spesielle etternavnet hans. Han er innført i kirkeboken med fornavn Olaf Paulus. “Navneskiftet” gjør han ganske enkelt ved å utelate sitt etternavn, Olsen. Paulus var, og er nok fortsatt, et spesielt etternavn i Norge. I 1900 var det kun denne familien som brukte navnet – men ellers var det vel et høvelig kunstnernavn. Hva tid han begynte å skrive seg for Olaf Paulus er litt uklart, men det kan ha vært under studietiden i Leipzig. en kan jo undre seg på om det var gunstig å bære et slikt navn under siste krig – når en tenker på hvordan det gikk med flere av Olafs etterkommere.

Hva tid Lars Tobias Olsen (far til Olaf Paulus) flyttet til Kristiania er ikke undersøkt, mend et skjedde sannsynligvis i slutten av 1850-årene. Vi ser at han bodde hos foreldrene på Skibeli i oktober 1843. Da er han konfirmant, 14 1/2 år gammel. Som for svært mange i kullet noterer presten: Christndomskundskab God.

Den 1. oktober 1856 flytter den 27 år gamle ungkaren Lars Tobias Olsen Krogelid til Stavanger. Om dette er vår mann gjenstår å få bekreftet.
Vi aner at Lars Tobias og Anna Elisabet Olsen har hatt god kontakt vestover etter at de kom til Kristiania. Tjenestjenta deres, Tøri Andresen fra Flekkefjord, finner vi i Flekkefjord i 1965-tellingen. Da var hun 11 år gammel og bodde hos mormoren, Ingeborg Severine Slaatten som var enke, 63 år gammel og livnærte seg ved baking. Livet har vel ikke vært så enkelt for Tøri. Bedre ble det sikkert da hun kom i huset til Lars Tobias og Anna Elisabet Olsen i Kristiania.

Olaf Paulus giftet seg med Dagny Nitter. Hun var født 18. januar 1866 og var datter av kjøpmann og bankkasserer Adolph Nitter og Johanne Wilhelmine Vonen. Bryllupet stod i Dale i Fjaler den 2 juli (syftesok) 1891.
Folketellingen fra Stavanger i 1900 har disse opplysningene om familien Paulus:

Hetland. Gnr. 21, b.nr. 51. Bispeladegaarden

Dagfinn Paulus sønn F. 1892 i Stavanger
Olaf Paulus sønn F. 1898 i Stavanger
Gurine Olsen tjenestepige, ugift F. 1875 i Skaanevig i SB
Karoline Knudsen tjenestepige, ugift F. 1879 i Avaldsnæs, Stav.

Ellers finnes Olaf Paulus i emigrantlistene for Stavanger i 1903. Den 11. mars d.å. er det innført:

Olaf Paulus Mann Gift Organist Født 1859. Bosted Stavanger. Til Minnesota.

Det var vel neppe noen emigrant som reiste, vi vet jo at han foretok en konsertreise til USA, selv om det i Norges Musikkleksikon opplyses at han hadde dirigentopptredener i USA i 1902.

Olaf Paulus døde i Stavanger 29. juni 1912.

I avslutningen av denne beretningen skal jeg ta med litt om etterkommerne til Olaf Paulus. Det utviklet seg til å bli en dramatisk historie. Her skal jeg bare nevne en liten notis fra Internet som opplyser følgende om tannlegers ex libris:

• Tandlekare Leif Borck har ett av Dafinn Paulus tecknat bokegarmerke (Litt 10) avbildande en tandtång med utdragen tand, vartill ansluta sig bilderna av en skidløpare och en sportfiskare, vilka tydligen skola erinra om egarens hobbies.

Det er nok en av Olaf Paulus’ sønner som her er nevnt som ex libris-tegner.

Litt om studier og utdanning

Olaf Paulus startet sin yrkeskarriere som rørlegger i farens forretning. Men han hadde sterke musikalske interesser og anlegg så etter en stund begynte han å studere musikk. I Christiania gikk han og fikk undervisning hos Chr. Cappelen og J. Svendsen. Deretter dro han til Leipzig for å studere ved musikk-konservatoriet der. Han oppholdt seg i Leipzig i årene 1886-1890. I Studietiden begynte han å komponere sanger. Vuggevise var en av de første han skrev. det ble etter hvert musikk til flere romanser til tekster av Aasmund Olavsson Vinje, Vilhelm Krag og Theodor Caspari.

Tiden som domorganist i Stavanger, 1890-1912

Etter at studiene var avsluttet ble Olaf Paulus i 1890 tilsatt som organist i Stavanger domkirke. Denne stillingen hadde han i 22 år til han døde i Stavanger 29. juni 1912, 53 år gammel.
Stavanger domkirke har alltid vært og er fortsatt Rogaland fylkes kirkemusikksenter. Kor- og konsertaktivitetene i kirken har lange tradisjoner. selv om det eldste koret som i dag kan knyttes til domkirken er Stavanger domkor, stiftet så sent som i 1928, er det på det rene at det periodevis har vært etablert kor i kirken lenge før denne dette året. I Stavanger bys historie fra slutten av forrige århundre kan vi lese om de såkalte “syngeguttene” i domkirken som var forsangere ved gudstjenester, vielser og begravelser.

Stavanger domkirke har, siden det første orgelet ble installert i 1623, hatt en rekke dyktige og svært aktive kirkemusikere. Ofte nevnes Ludvig Sverre Forwald, Karl Svendsen, Fredrik Sagen og i de senere årene – Lars Mæland. De har alle sammen vært svært produktive i sitt virke. I tillegg til musikken ved de ordinære kirkelige handlingene, ble det årlig arrangert en rekke konserter av større og mindre format. Med i denne rekken av organister hører selvsagt også Olaf Paulus. Han var en drivende kraft i Stavangers musikkliv i tiden rundt forrige århundreskifte. Han forestod bl.a. omorganisering av byens musikalske selskap i 1895. Paulus virket som kor- og orkesterleder og han komponerte kantater, korverker og sanger,

Nok en liten digresjon mens vi er innom organister i Stavanger domkirke. Sommeren 2006 meldte Nasjonalbiblioteket at de hadde fått tak i originalmanuskriptet til Kiellands siste bok, og så sier de at – - -”manuskriptet fremdeles inneholder tre viseoppskrifter fra midten av 1700-tallet. Visedikterens navn var Kristine Lunde, kjent som organist i Stavanger domkirke i årene 1737-1765. Hun har vært kalt Stavangers første dikterinne, men siden alle hennes viser og sanger unntatt en har vært ansett som tapt, har man visst svært lite om hva som lå til grunn for hennes dikter-ry. Det viser seg altså nå at Stavangers største dikter i vanvare reddet noen av hennes ukjente viser fra glemsel ved å benytte den gamle viseboken som kladdepapir. Og selv om de litterære kvalitetene nok ikke er spesielt fremragende, er det ingen tvil om at de innholdsmessig er av lokalhistorisk og personalhistorisk interesse.”

Kanskje var det å få organisert og stiftet Stavanger kommunes korps, som hadde fødselsdato 12. februar 1891, noe av det første domorganist Olaf Paulus satte i gang med i Stavanger. Det han gjennomførte var en “ordning af et kommunekorps for Stavanger by på basis af det i repræsentskabet bevilgede beløb kr. 1.000 og brændevinsbolagets før tilbudte kr. 400, tilsammen kr 1.400 pr. aar.”
Korpset forpliktet seg til etter den “ordning” han etablerte, å spille ved alle kirkelige høytidsdager, hver 17. mai “ved børnetoget og de voxnes tog, og hver anden søndag og onsdag om aftenene i sommermaanerne, vaar veiret tillader det” dessuten fikk korpset det eksklusive verv å spille “til fester for ansatte af kommunen” mot en godtgjørelse av 1 krone timen pr. mann, og 2 kroner for instruktøren.

Olaf Paulus komponerte “Vestanveir” og “Finnshaugen” til tekster av Jonas Dahl. Begge disse korverkene gjorde Olaf Paulus til banebrytende verk innen den tids mannskorsang med sitt dramatiske, bevegelige tonebilde og sin naturlige, flytende melodiske form. “Vestanveir” er blitt sunget en mengde ganger opp gjennom årene. Det sies at det er noe udødelig ved den. Theodor Dahl skriver i “Byen og Menneskene” den vil lye lenge i Stavanger – - og i den vil Jonas Dahl og komponisten leve. Teksten er steget av natursynerne her – - og melodien har brus av hav og naturtonene.

I boken “Vestan-veir: Julefortællinger og jæderliv” av Jonas Anton Dahl, utgitt på Gyldendalske Boghandels Forlag i København i 1896 finner vi diktet “Vestanveir”:

VESTANVEIR
Jædervise
Musikk af Olaf Paulus og Catharinus elling.

• Vestanveir -
  lyst og lindt over heilan Jær.
  Barn i Myren paa Æggerov;
  Jentelatter bag Nabos Nov,
  Hol og Hei
  som en Rosenvei,
  Sol paa Sanddyner langang Lei,
  Laksekarer i hver en Os;
  Langt paa Havet – en ensom Lods.

  Vestanveir – -
  Skaftestøvler og Oljeklær,
  vasne Vaatter og gul Sydvest;
  ludt med Ledet en vasblank Hest.
  Ufyse vaadt;
  ruskje og raat;
  svart og disent med Dag og Not;
  Hagelskurer og Rennefog.
  – men bag Ogen en Terrekrog.

  Vestanveir – -
  Himmelsprøit voer alle Skjær;
  Himmelhav under Bur og Brag;
  dumpe Drømme om Dommedag.
  Raske Raad!
  Redningsbaad!
  Bergedes Takke og Enkers Graad.
  - Taredynger i Fuglevig;
  Rev og rauner paa Rekster rig.

I boken “Byen og Menneskene” (1947) skriver Thoedor Dahl om denne sangen: “Jonas Dahls “Vestanvær” med melodi av Olav Paulus er blitt sunget og sunget og der er noe udødelig ved den. Den vil lye lenge i Stavanger – og i den vil Jonas Dahl og komponisten leve. Teksten er steget av natursynene her – og melodien har brus av hav og naturtonene.”

Det ser ut til at Olaf Paulus og Jonas Anton Dahl samarbeidet godt i den tiden de begge oppholdt seg i Stavanger. Kanskje ikke så rart siden Dahl var residerende kapellan i St. Petri kirke fra 1885, og her var han altså i 1890 da Olav Paulus ble tilsatt som organist i domkirken. Fra 1898 var Dahl prest i domkirken. denne stillingen hadde han til 1907 da han ble sogneprest i Ullern kirke.

Litt om Jonas Anton Dahl

Jonas Anton Dahl var født i Stavanger i august 1849 og døde i Oslo i mars 1919. Foreldrene hansø var kjøpmann Johan Henrik Dahl og Lovise Christine Henriette, f. Gedde. Han var barndomsvenn og klassekamerat med Alexander L. Kielland. I 1865 flyttet han til Kristiania sammen med foreldrene og begynte å studere teologi. I 1872 ble han cand theol. og året etter, 4. juli 1873, giftet han seg med Jjulie Marie Fasmer. Hun var fra Alvøen og var to år eldre enn ham. Dahl kom dermed inn i Fasmerfamilien og fikk del i familiens tradisjoner og historie. Hun fulgte sin mann til Trondheim, og fra 1873 til 1876 var Dahl kapellan ved Vor Frue menighet. Her ble sønnen Alf Fasmer Dahl født i 1874. I flere av bøkene hans er det hollandske innslag, og disse er nok inspirert av hans tid som sjømannsprest i Holland fra 1876 til 1880. Fra 1880 til 1885 var han kallskapelland på Kongsberg. I 1885 kom Dahl tilbake til Stavanger.

Jonas Dahl er for ettertiden kjent som forfatter og salmedikter. Han deltok i religiøse og kirkelige debatter i sin samtid, og han skrev reiseskildinger og mye annet. Her skal bare nevnes noen av de viktigste skjønnlitterære vekene hans:

Men ettertiden vil vel spesielt huske salmene hans. 23 av dem kom med i landstads reviderte salmebok, men i Norsk Salmebok finner vi bare 3 av dem, de 2 første har melodi av hans sønn Alf Fasmer dahl, og jeg – tenker spesielt på nr. 68:

I sin memoarbok fra 1947, “Byen og Menneskene”, skriver Theodor Dahl følgende:

• “Dahl skrev den første egentlige Stavanger-sangen: “Med rødder i Ryfylkes brattlendte jord”, som Olaf Paulus satte tonen til. Den ble meget nyttet. Og folk likte den godt. Men det lå en annen Stavanger-sang gjemt et sted. Det var adjunkt Hauglands sang: “Rygjafylkets fjeld og dybe fjord”. En nå avdød stavangermann brakte den for dagen, og komponisten Olaf Paulus fikk også se den. Han skapte melodi til den. Jeg minnes “premieren” på denne Stavanger-sangen i Bjergsted. På en festkveld der. Masse folk var samlet og den nye Stavanger-sangen tok alle sinn. Det gikk ovasjoner mot Paulus som stod framfor sangkoret på den gamle paviljongen. Han ble hyllet. Fra den kvelden tok Hauglands Stavanger-sang lederplassen. Jonas Dahls holder på å bli glemt. Men – Hauglands sang var sunget før, av gymnaselevene på Kongsgård. En nyttet en gammel kjent tone på den. Så døde den vekk – og var glemt i mange år.”

I denne boken forteller Theodor Dahl også litt om sørlendingen Salve Haugland som skrev teksten til sangen. Men – her er teksten:

STAVANGER-sangen

• Rygjafylkets fjeld og dybe fjord,
  Jadarlandets brede, brune jord,
  Nordhavs salte vande,
  %høie bølger skuimmende mod strande,%
  denne skjønne rad
  ringer kransen om vor gamle stad.

  Under Hafrsfjordsslagets vaabendrag
  dæmred’ Norges store samlingsdag.
  Gjennem domens gange
  %toned vore fædres fromme sange.%
  Ud fra Rogaland
  stevned vikingfærd mod fjærne strande.

(Men Stavanger-sangen har to vers til – her kommer de.)

• Ude mellem sorte, vilde skjær
  krydser fiskerbaades travel hær.
  Rundt paa havet pranger
  %Norges flag paa skuder fra Stavanger.%
  Mark og fjeld og fjord
  dækker i hvert hjem velsignet bord.

  Syng da ud i tusindstemmigt kvad
  ønsker for den gamle, kjære stad:
  Fremtids held og hæder
  %løfte høit dit navn blant Norges stæder!%
  Straal i lyst og dyst
  Som en perle paa vort Norges bryst.

STAVANGER-sangen utgått på dato???

Dersom noen skulle falle på den tanke å tukle med STAVANGER-sangen, spesielt når det gjelder å ha den på hovedprogrammet for 17. mai – da kan man vente seg alvorlig reprimande og protest. Slik protest kom til syne i Mortepumpen nr. 3, årgang 2006 ført i pennen av Halvor Ingebrethsen. Her er et lite utdrag:

• Undertegnede hadde i mai i fjor et avisinnlegg i forbindelse med Stavanger kommunes 17.mai-trykte program for 2005, da vi ble kjent med at STAVANGER-sangen, “Rygnafylkets fjeld og dyben fjord”, for første gang ikke var med i rekken over nasjonal- og vårsanger.

  Årsaken var at man da konstaterte at bysangen fra 1927 var “utgått på dato”. Det ble også henvist til at dette var årsaken til at det for noen år siden ble utlyst en konkurranse om ny by-sang. Og at ny by-sang til byen vår var kåret – men ikke brukt. Sannsynligvis fordi den ikke slo an eller ikke hadde de ønskede kvaliteter. Vi var tilfreds med at den tydeligvis ikke var utgått på dato da vi påny fant den i programmet for 17. mai 2006. Hvordan kunne man hevde at en bysang med tekst og melodi av sentrale personer fra Stavanger som adkjunkt S.A. Haugland og komponisten Olaf Paulus, skrevet i 1927 var “utgått på dato”? Hva med nasjonalsangen “Ja, vi elsker” med tekst av Bjørnstjerne Bjørnson og musikk av Richard Nordraak? Eller fedrelandssalmen “Gud signe vårt dyre fedreland”, med tekst av Elias Blix og musikk av C.E.F. Weyse fra 1826? Var disse også mon tro utgått på dato? Vi får takke og bukke for at disse fortsatt finnes verdige til å bli trykket i Stavangers 17.mai-program. Den første betingelse for at en sang skal synges, er at den blir sunget! Hvordan kan dette skje når den ikke trykkes i programmet? Hvor mange ganger har den vært benyttet ved kommunens arrangementer på nasjonaldagen, eller for all del, i andre sentrale sammenhenger i vår fremgangsrike by? Hva er det som nå ikke lenger er Oppdatert?

  * Kanskje Rygjafylkets fjeld? De er der fortsatt
  * Hva med de dybe fjorde? De ligger der fremdeles, nå som i 1927
  * Jadarlandets brede brune jord? den har vi fortsatt, bare bedre utnyttet enn i 1927.
  * Norddhavets salte vanne er der. Nå er de i tillegg ikke minst fylt med oljerikdommer som har gjort byen til landets oljehovedstad. I tillegg har de vært fundament for de moderne 90 jernmennene.
  * Mens høye bølger skummende mot stranden, skummer de nå også mot disse omstridte kunstverk fra vår egen tid.
  * Hafrsfjordslagets vaabendrag er vel fortsatt grunnen til at Norge ble samlet til ett rike.
  * Og tonene fra våre fedres fromme sange, de toner fortsatt “gjennom domens gange”
  * Og “ud fra Rogaland”, stevner jo fortsatt vikingferd mod fjerne strand.

  Var dette en sang som var utgått på dato?

Ingebrethsen skriver at bysangen er skrevet i 1927, men den er nok atskillig eldre. I et særtrykk av sangen på Stavanger Bibliotek står der på tittelbladet 2. utgave 1912. Og dersom Theodor Dahl noen gang fikk høre Olaf Paulus i Bjergsted fremføre denne sangen med sitt kor, så må det ha skjedd før sommeren 1912, da Olaf Paulus døde.

Olaf Paulus og – “gamle hensyknede musikkselskaber”
I 1892 feiret Det Norske Misjonsselskap sitt 50-års jubileum. I den anledning komponerte Olaf Paulus en kantate for blandet kor og soli. Kantanten ble kjent vidt omkring. Olaf Paulus ble en sentral skikkelse i Stavangers musikkliv. Det står i en omtale av ham i “Norsk Biografisk Leksikon”, bind 10 at:

• Han blåste nytt liv i gamle hensyknede musikkselskapr og skapte nye. der stod et friskt vær om ham.

Stavanger orkesterforening var et av disse “hensyknede musikkselskaper”. Vi vet ellers at han drev sin egen musikkforretning og et pianolager i tilknytning til forretningen. Han var også disponent for en liten orgelfabrikk på Sandnes som produserte mindre kirkeorgler. Olaf Paulus har altså komponert melodioen til Stavanger-sangen, den er vakker og annerledes, og nettopp disse kvalitene var kanskje Olaf Paulus’ varemerke.

Som de fleste norske orkestre har Stavanger symfoniorkester et broget opphav. tidlig på 1900-tallet fantes det et profesjonelt orkester på teateret i byen. Samtidig fantes det en orkesterforening som engasjerte teaterorkesterets musikere som byorkester, supplert med en krets av dyktige amatører. Men på 1920-tallet ble også musikklivet rammet av de økonomiske nedgangstidene. teateret gikk konkurs og orkesteret ble nedlagt.
Stavanger har lange tradisjoner som orkesterby, og sporene kan følges helt tilbake til 1700-tallet. Fra slutten av 1700-årene vet vi at det ble musisert ved forskjellige anledninger, enten det nå var helt private sammenkomster i en herskapsbolig på Skagen, Torget eller Stranden, eller det kunne være i “Det Stavangerske Klubselskap”.

Den nye Stavanger Musikerfordning (1883-1897) fikk Stavanger-mannen Johan gerhard Tonning som sin første dirigent. Konsertaktiviteten var svært liten. Vi må faktisk helt fram til året 1895 før det igjen blir noen aktivitet. Musikerforeningen måtte da nærmest begynne fra starten av igjen. 28. oktober gikk det derfor ut en ny innbydelse fra Stavanger Musikerforening. De som hadde underskrevet innbydelsen var advokat Berner, konservator Helliesen, kaptein Hjort, driftstyrer Lorange og kaptein Storm. Organist Olaf Paulus var fra starten engasjert som dirigent både for koret og orkesteret. Det skulle arrangeres soareer med musikk, sang og dans for medlemmene. Utover høsten 1895 var både kor og orkester i gang med øvelser. Stavanger Musikerforenings første konsert etter den lange pausen ble holdt i teateret fredag 3. januar 1896, der var fult hus. Men etter kort tid ble musikderforeningen nedlagt.

En dag før jul i 1898 ble Stavanger orkesterforening (1898-1924) stiftet. Foreningen besto fra begynnelsen av omtrent 20 musikere hvorav 10 strykere. Blant de mest kjente musikerne kan nevnes fiolinistene Ludvig Forwald og Jakop Olsen. Dirigent og instruktør var organist olaf Paulus. I det første styret satt konsul fredrik Hansen som formann, videre Olaf Paulus, Ludvig Moltke og driftsbestyrer Joh. Lorange. På åpningskonserten den 3. mars 1899 var Joseph Haydens symfoni nr. 7 i C-dur hovedverket. Stavangerens anmelder, Valentin A. Kielland, håper at byen endelig har fått et orkester som skulle bestå. det hadde vært nok indre strid i de orkestre som hadde prøvd seg til den tid. Ja, denne striden hadde vært “verre end i ddet mest intrigante politiske cabinet”, mente Kielland. Han skriver videre at “Spillet var, hvad opfatning angår, udmærket”, men det som forbauset ham mest var at samspillet “sjelden glippede”. Spillet var dessuten “fremforalt intelligent”. valentin A. Kielland fikk sitt ønske oppfylt og Stavanger orkesterforening kom til å bestå i over 20 år.

Orkesterforeningen levde likevel et omskiftende liv etter oppstarten i 1898. etter noen år med lav aktivitet ble det gitt flere konserter igjen fra 1910. det var Olaf Paulus som ledet orkesteret på denne tiden, og da han døde i 1912, kun 53 år gammel, var det et stort tap for orkesteret og musikklivet i byen som helhet.

Sverre Sigurdson Musikkorps av 1895 ble såvidt en kan fastslå startet snhøstes 1895. der finnes en liten beretning om begynnelsen:

• ” I min losjetid omkring 1890 var jeg sekretær i lengre tid og kom i tale om aa anskaffe musikinstrument til bruk ved møtene. Men resultatet blev at losjen maatte se aa samle penger til eget hus. Saa blev der begynt med kaffe i kjelleren. En tid jik saa blev der paa møtene diskutert om aa begynne med basar. Jeg var med i første komite og samlet ting at lodde ut. I april 1894 kom jeg hjem etter 1 aars arbeide ved Moi Stolfabrik. Om høsten samme aar besøgte jeg hr. T.O. Thorsen (som var kommet hjem fra Paris) og fik av ham laane en større fløyte til øvelse i fritiden. I samtalens løb om gammelt og nyt spurte han om jeg trodde der var ungdom som ville interesere sig for musikøvelse. Ja svarte jeg i losje Sverre Sigurdson er jeg sikker paa at der er mange nok til aa begynne. Vi arbeidet begge to for aa komme igang, og tiden kom da vi skulle møte paa Totalen, i september 1895. Endel instrumenter var anskaffet. Jeg stod med intil der kom igang.

  Ingv. Mikkelsen.”

Slik lyder det eneste skriftlige dokumentet som kan si noe om opptakten og hvem som var med på å få igang Sverre Sigurdson Musikkorps. I jubileumsheftet fra 50-års jubileet i 1945, står det at gjenlevende har opplyst om musikanter den første tiden og at instruktør var Theodor Thorsen.
Sverre Sigurdson Musikkorps var altså tidlig ute, det er balant Rogalands eldste korpa.

I boken om musikeren Franz Dørr skriver Jan Alsvik at Borgervæpningens Musikkorps i Stavanger ble oppløst i 1881. I hans bok om Stavanger Symfoniorkester (Dreyer Bok 1988) forteller han at på midten av 1800-tallet ble det vanlig med tilreisende musikere. Fra midten av 1860-årene var Stavanger Musikalske Selskab aktivt med egne orkesterkonserter, og i 1883 kom Stavanger Musikforening igang. Men fart over sakene ble det faktisk ikke før i 1895 med organisten Olaf Paulus som dirigaent. I 1898 ble etterfølgeren Stavanger Orkesterforening stiftet og denne gikk senere over i en meget aktiv periode – gullalderen.

I en avisomtale fra en av Paulus’ konserter står følgende å lese:”

• Orkesteret var over al Forventning godt sammenspillet og gjorde stormende Lykke med Ouverturen til Operaen “Carmen”, der ligesom et af solonummerne for Violin, maatte gives da capo. (….) Hele konserten var et talende Vidnesbyrd om Instruktørens, Hr. Olaf Paulus’s, Dygtighed og Medlemmernes samvittighedsfulde Arbeide. Hr. Paulus blev flere Gange Fremkaldt.”

Mannen som var med på notene i de mange stavangerske musikk- og korsammenhenger, Olaf Paulus, har med rettte fått ei gate oppkalt etter seg, den ligger på Kampen.

Profane sanger som: “Far, jag kan inte få upp min kokosnøt, Jubileumssang, Good night Ladies, skapte moro, særlig fordi kvartetten opptrådte med floss-/korkhatter og hvite skjerf.

Etter hvert ble flere med – først og fremst mennene i Kirkekoret, slik at Kirkekorets sekretær Hanna Øygarden skrev følgende i årsmeldingen for 1988:

“Mannskoret som startet opp i fjor, driver sin parallelle virksomhet under Olav Hauges ledelse. Mannsstemmene fra koret og to andre er med. Mannskoret som har sine øvelser i tilknytning til Kirkekorets øvelseskvelder, har sunget 3 ganger ved høymesser i kirken.”

Kirkekorets sekretær Asbjørn Myrset skriver i Kirkekorets årsberetning for 1989 følgende:

“Vi vil også nevne Mannskorets sanglige bidrag med 5 opptredener.”
Det var 2/4-89 i kirken, 23/4 i Sørnes kirke, 21/5 i kirken, 29/10 ved kveldsmøte i kirken, 26/11 ved misjonsfest samt en kvartett ved kirkekaffe 11/6.
Samme sekretær skriver i Kirkekorets årsberetning for 1990:

“Mannskoret har i stor grad bidratt til å holde statistikken oppe.”
Det gjaldt opptredener hvor Mannskoret var i sving; den 25/3 på Madla forsamlingshus, 22/4 ved kirkekonsert i Sørnes kirke, 25/11 i kirken, 29/11 ved KPF-møte på Kannik skole, 6/1-91 i St. Petri menighetshus.

Først fra året 1991 ble det levert egen årsrapport skrevet av Torgny Våland som følger:

“Aktiviteten i Mannskoret har i året 1991 vært ganske laber med sporadiske øvelser noen ganger etter kirkekor-øvelsene. Der er øvd inn 4-5 nye nummer.”
Av opptredener nevnes: 4/1 kvartetten sang i Petri menighetshus, 7/1 Sang på M/S GANN, 19/1 Sang på korets årsfest, 24/2 Sang ved NMS’ søndagssamling i Misjonsaulaen, 6/3 kvartetten sang ved møte i Varden misjonsring, 7/4 Sang ved høymesse i kirken, 18/10 Sang i kirkens menighetsuke, 19/10 kvartetten sang på Kirkekorets 10-årsjubileumsfest.
Det er for året 1992 lagt opp til mer strukturerte øvelsestider – etter kirkekorøvelsene – ca. annenhver uke. Olav Hauge har hele tiden ledet koret, men har fra nyttår knyttet til seg 2 mannskormedlemmer i et utvalg, nemlig Bjørn Haug Hansen og Torgny Vaaland. Mannskoret har p.t. 12 medlemmer, men håper på tilvekst.”

Årsmelding for 1992 er ikke gjenfunnet, er ikke tatt med i kirkens årsmelding, men her kan sakses følgende uttalelser:

“Kirkens Mannskor er kommet inn i fastere former, og er nå registrert som underavdeling i kirken. (Menighetsrådsleder Ulla Egenberg).
“Når det gjelder Mannskoret har det fått en god oppslutning.” (Korutvalget v/Ivar Sørreime).

Dette skulle selvsagt tyde på at året 1992 var et brukbart aktivitetsår for Mannskoret med nær på 20 øvelseskvelder og 11 opptredener bl.a. ved gudstjeneste, pensjonistlag med Sandbeck-kabareten, møter og “Synge julen inn”.

———

Det er annerledes når hun synger. Stemmen bare bobler fram. Det er som vann. Luft. Første skoledag reiste hun seg opp og sang for alle de andre. De klappet. Siden har hun fortsatt.

— Å synge for meg er en evig, eneste lang sjelebot. Jeg er glad når jeg synger. På plass i mitt element.

— Er sangen det største kicket i ditt liv?

— Absolutt. Utenom sønnen min. Og mannen min. Og venner og familie. Men bortsett fra det, står sangen uten sidestykke.

Dansefeberen er i ferd med å ebbe ut. Selv de mest ihuga Idol-fans begynner å bli metta nå. Er det mulig at korsang er det neste store? Kan «Korslaget» faktisk bli det nye «Skal vi danse»? Slettahjell krysser fingrene.

— Kan alle lære å synge?

— Jeg tror alle kan synge.

— Hva er det da som stopper dem?

— At de ikke synger. Jeg tror det er så enkelt.

— Hva er ditt råd til dem som aldri gjør det?

— Begynn å synge i dusjen. Synger ikke alle da?

— Nei, de gjør nok ikke det.

På et eller annet tidspunkt ble det aller viktigste å være flink. De beste blant oss får et kamera stukket opp i trynet. Men hva med alle de andre? De som synger lungene ut i blandakor, eller henter en oppriktig glede i å danse på lokalet?

— Nå er det blitt sånn at alt som handler om å synge, danse og spille skuespill skal være et middel for å komme på tv. Men det var ikke som var meningen i utgangspunktet. Musikken skulle jo være en del av vårt liv. Plutselig er alt fokuset på anerkjennelse og berømmelse.

— Er det ikke annerledes for deg som selv er flink til det? Hva med de som bare er vanlige?

— Det er grunnen til at folk synger i dusjen. Ikke fordi det låter så bra, men fordi det kjennes godt. Og sunt. Sang er helsebringende, det er jeg overbevist om.

——

Dagens mannskorsang faller nok i et litt annet toneleie, de gamle sangene er arkiverte og en konsentrerer seg om nyere og mer moderne toner, tekster og arrangementer. Slik også med MMM, og kanskje har pendelen svinget vel langt ut til den andre siden. Men ser en på vårt repertoar så vil en imidlertid finne en gruppe sanger som er tatt opp nettopp for å gå litt tilbake til norsk mannskortradisjon, og det er gjort for å børste støvet av noen av den norske mannskorklassikerne. Vi prøver dermed å vise at de gode norske sangene som en har hørt opp gjennom årtiene ikke har mistet sin glans, snarere tvert imot.

Stoffet fortjener å bli tatt vare på, vi har nærmest et ansvar i så måte. Kanskje nett du er en av dem som vil hjelpe oss med dette?

Men skulle det falle seg slik at korets medlemmer skulle kunne falle på den tanke å undersøke hva de forskjellige latinske uttrykk som finnes strødd ut over notearket egentlig betyr så har svenske Lihkøren satt opp en liste over både de vanligste – og kanskje noen mindre vanlige – musikktermer som vi treffer på.

Jeg har tillatt meg å sakse fra det nye Stavanger Byleksikon som har funnet det for godt å legge inn et leksikonelement med tittelen Mannskor:

Mannskor har en lang tradisjon i Stavanger. Den første Stavanger Mandsangforening ble stiftet i 1846. Medlemmene besto for det meste av “bedre folk”, kjøpmenn, håndverkere, og funksjonærer, som la vekt på det selskapelige.

Sangrepertoaret besto av svenske viser, norske, nasjonale sanger og drikkeviser. Typiske titler var: “Op mine Gutter”, “Svøbt i blaalig Ølrøg staa” og “Se Fredens Engel svæver”. Dette mannskoret fikk bare få års levetid, men det ble avløst av nye, kortvarige sangforeninger og kvartetter. Mer varig karakter fikk Haandværkernes Sangforening som ble stiftet 4. oktober 1853. Dette koret ble godt organisert med vedtekter, medlemsmøter, offentlige konserter og deltakelse på større sangerstevner. I 1855 fikk det egen fane – hvit med “en paa Skyer svævende kvindelig Figur der spiller paa en Harpe”. Ettersom flere av de beste sangerne emigrerte til Amerika eller flyttet fra byen, ble koret nedlagt i 1870. En ny Stavanger Mandsangforening ble stiftet i 1857. Den var i aktivitet i 1860-årene sammen med kvartettene Orpheus (1865), Euterpe, Heimdal, Den Tekniske Forenings sangkor, Choralkvartetten (1863) og Svea (1868). Fortsatt var det vanskelig å opprettholde gløden blant sangerbrødrene over lengre tid. Selskapelighetene ble prioritert høyere enn de seriøse sangøvelsene, og etter noen år med festlig samvær og utflukter, døde aktiviteten gjerne hen.

Av de mer holdbare var Sangkvartetten Ljom, stiftet 3. november 1875, Barden, stiftet 4. oktober 1879, Sangkvartetten Njørd, stiftet 16. november 1887, Kvartetten Klang, stiftet i 1892, Frimurernes Sangforening, stiftet 22. novmeber 1895, Nøkken, stiftet 19. januar 1896, Sangkvartetten Skjald, stiftet 29. oktober 1896 og Sangkvartetten Norden, stiftet 1. mars 1907.

Mot slutten av 1880-tallet fikk byen også en rekke mannskor knyttet til yrkesgrupper, fagforeninger, avholdslag og menigheter. Et av de eldste er Stavanger Ynglingeforenings sangforening, som ble stiftet i 1866. Godtemplarernes Sangforening ble startet i 1878, og to år senere stiftet støperiarbeiderne en sangforening. Særlig de som var knyttet til avholdslag og kristne foreninger, utviklet ikke samme mannskorkultur som de andre. Korveteranen Jul. M. Aarreberg fortalte i 1902 at sangforeningen i den forholdsvis frisinnede Ynglingen sto under så streng sensur av hovedstyret at “der aldrig har været noget friskt Sangerliv”. Sangerne fikk ikke lov å synge “Vi vandrer med freidig mot”, fordi det i et av versene sto: “La veien gå hvor hend en vil”. Og “det kunde lige gjerne gaa til Helvede”, fant en av de kloke i hovedstyret ut. Forfatteren Andreas Jacobsen (Ajax), har beskrevet den typiske mannskorkulturen på en treffende måte i flere epistler om mannskoret Harpen. Et lokal munnhell som også er ganske slående, er spørsmålet: “Koffor et kor drikke du i?”. Også i dag finnes flere mannskor i Stavanger som vektlegger det sosiale samværet og sangergleden mer enn de musikalske ambisjonene.

 

I Store Norske leksikon finner vi at: I 1840-årene ble de første mannskor i Norge stiftet i Oslo; blant foregangsmennene var Johan D. Behrens og J. G. Conradi. Behrens var i en årrekke dirigent for Den norske Studentersangforening (stiftet 1845). De blandede kor kom til i 1870-årene og hadde særlig til formål å fremføre større kirkemusikalske verker. Olaus A. Grøndahl dannet sitt eget kor 1878, og er ellers kjent for sine mannskorsanger. Thorvald Lammers hadde også eget kor (stiftet 1879, siden 1902 kalt Cæciliaforeningen).

Slår vi opp i registeret i Rogaland Sangerforbund finner vi ikke mange kor innmeldt her. Det finnes en hel skog av kor som av en eller annen grunn velger å stå utenfor organisasjonen.

Posted in Generelt, Kortradisjon i Stavanger ]]>