Stemmegruppene

April 9, 2009

Oppdatert pr. 01.09.2014

I ethvert blandetkor er det fire stemmeregistre: sopran, alt, tenor og bass. Iblant er også disse stemmene delt i to. Man hører også av og til andre betegnelser som baryton, kontra-tenor, kontra-alt, mezzo-sopran osv., men disse stemmene er vel først og fremst reservert solister. Men som “Tante Grønn” sier det på sin blogg: “Men når barytonen reiser seg og begynner å synge, klarer til og meg jeg å følge med. Ingenting er som en god baryton. Ikke for skingrende tenorlyd, og ikke så dyp bassbrumming. Bare deilig barytonklang som er myk mot ørene. Kan man få sånne til å ha hjemme også?”
Nå er ikke MMM noe blandetkor, det er et rent mannskor, og dermed er tenor- og bass-registrne delt i to: 1. og 2. tenor samt 1. og 2. bass.
Hver stemmegruppe synger i forskjellig toneleie, og hver av dem har sin egen personlighet som hører med til stemmen. Man kan jo lure på hva det er som gjør at det å synge i forskjellige toner kan få folk til å endre atferd. Det er desverre slik at dette spørmål griper inn i mystikkens sfære – og det har enda ikke vært gjenstand for grundige studier. Myter har dermed oppstått og – karakteristika ved de forskjellige registrene er dannet Og ikke bare er det myter – det er nemlig slik at stemmeregistrene lett lar seg gjenkjenne. Jeg skal i det følgende gjengi noen empiriske fakta.

TENORENE
Tenorene er som bortskjemte barn. Med dette er i grunnen alt sagt. Det er stort sett av en eneste grunn: Det er aldri nok av dem, og kordirigentene ville aldri finne på å gi slipp på – endatil en middelmådig – tenor. Men av en eller annen merkelig grunn, er de få tenorene man har alltid virkelig gode – slik er det bare; og uten dem hvem skulle da få sopranene til å dåne? Men siden et mannskor mangler sopraner så er det blant det kvinnelige publikum de søker sine ofre. Det eneste som kan få tenorene ut av balanse måtte komme fra bassene i form av en undring – om en ekte mann virkelig kan synge så høye toner?
Tenorene vil da rette gjentagne anklager mot en ondsinnet komponist som vil ha dem til å synge så høyt.
Forholddet mellom tenorene og dirigenten er noe midt mellom kjærlighet og hat, fordi dirigenten ber dem alltid om å synge sterkere – fordi det er så få av dem.

Tenorene føler seg truet av de andre stemmeregistrene, spesielt da av bassne, fordi de, selv om de ikke er i stand til å synge toner høyere enn E, synger sterkt nok til å overdøve dem. Tenorer vil selvsagt benekte alle disse utsagn basert på lett synlige fakta. Men jeg kan legge til noe som er relativt lite kjent: Tenorer beveger mer på øyenbrynene enn alle andre mens de synger.
La oss høre tenoren over alle tenorer: kontra-tenoren Andreas Scholl i Verdi prati.

Illustrasjonen på siden er fra musicalen “Lend me at tenor.”

BASSENE
Bassene synger de dypeste – og viktigste tonene. Og dermed har vi forklaringen: Dette er uttrykksløse og ufølsomme mannfolk, som er stor tillit verdig, ofte er de mer skjeggete enn de andre stemmegruppene. Bassene har en konstant følelse av at de er dårlig likt, at det ikke er sang det de driver med, men selv er de overbeviste om at det er de som har den viktigste stemmen i koret – selv om det handler om den kjedeligste av alle stemmer, der de kan synge på samme tone over et helt noteark. Denne forferdelige kjedsomheten kompenserer de med å synge så sterkt som mulig. Bassene er den eneste stemmegruppen som regelmessig kan klage over at de må synge så dypt, og de gjør forferdelige grimaser mens de prøver å treffe de aller dypeste tonene. La oss høre en skikkelig god baryton:Wintley Phipps.
Bassene er egentlig barmhjertige mennesker, men de er ikke spesielt barmhjertige overfor tenorene, som de synes oppfører seg som de reneste modeller. Når bassene synger feil vil de tre andre stemmene dekke over dem, og de kan ganske rolig fullføre løpet, vel vitende om at de, en eller annen gang, på en eller annen måte, vil befinne seg i riktig dur igjen. Paul Robsen kan vel være et eksempel på en god bass. Men, jeg kan aldri glemme Dietrich Fischer-Dieskau, tysk baryton som døde for få år siden. Han opptrådte i Ønskekonserten i min barndom med Serenade av Schubert eller Ständchen som vi likte å kalle den.

Men jeg kan presentere alle stemmene i denne lille georgiske folkevisen «Suliko». Det er en kvartett fra Don Kosakkene som synger. Suliko er en vemodig kjærlighetssang, den skal vistnok ha vært en av favorittene til en kjent georgier, som også fikk Den Røde Armes kor til å fremføre denne sangen.

Og dermed over til detaljene – i Madlamark Menighets Mannskor:

1. Tenor
Altså – den gruppe menn som har de lyseste av de lyse røster. Ikke lett å finne disse mannsstemmene her i Stavanger. Kommentarer og misunnelse er dagligdags kost fra de andre stemmegruppene. Disse synger vanligvis melodistemmen.
Gruppen bestå av Rolv Ravn Waldeland, Knut Gilje, Odd Jan Hagen og Per Skjeveland.

Vi vet at mannlig attraktivitet er relatert til maskulinitet, og at menn med attraktive stemmer har en større gjennomslagskraft enn dem med uskjønne stemmer. Menn med dominante stemmer assosieres med en langsiktig, god helse og høyere intelligens, og scorer derfor godt hos kvinner i salen. For herrene som synger i samme toneart som Andreas Scholl er det spennende å registrere at kvinner regner dem som gode emner – med utviklingspotensiale. Men, og det er alvorlig – gruppen kan ikke si “r”.

2. Tenor: Det er de med de mørkeste av de lyse stemmene. Ofte – men selvsagt med urette – betegnet som fyllkalk i et mannskor, for når denne stemmen innøves høres det ut som “katzen-jammer”. Men sannheten kommer for dagen når 1. og 2. tenor toner sammen. Da innser en at gruppen er den vesentlige halvdel som danner helheten. Så får vel gruppen heller finne seg i at den fungerer best i et litt lett leie.
Gruppen består av Holger Susort, Tore Martinsen, Steinar Kjosavik og Ingve Lunde.

Gruppen får, spesielt i enkelte Negro spirituals, anledning utfolde seg med melodistemme og i “solopartier” m.v. Dette utnyttes for alt det er verdt i “mandig” tenorleie. Dette er imidlertid sjelden kost, for gruppen er som regel altfor opptatt med fordypninger i de krumspring tegnene på notearket foran dem har for seg til i særlig grad å drive med øyenkontakt med publikum. Gruppen kan snart si “r” – og den har arabisk som 2. språk.

1.Bass:En gjeng staute og verdige sangere som skaper trøkk, glede og kvalitet i koret med sine velklingende organer.
Gruppen består av: Stein Hugo Kjelby, Hadle Ur, Olav Hauge, Øyvind Haaland og Henning Helvik – Henning har også bidratt med  gitarspill – spesielt til skuffet-kjærlighets-vise av Robert Burns.

De synger i de vanskeligste toneleier og gjør det med manndoms kraft. Deres vakre klang og mandige fremferd har gang på gang utløst sterke vibrasjoner hos publikum – og rystelser i koret forøvrig. Gruppen hevder å kunne ny-norsk. Nå er det slik at i operen, et sanglig evenement vi ikke uten videre skal sammenligne oss med, der hviskes det blant aktørene at tenorene gjør det scenen mens barytonene gjør det bak.

2.Bass: Mannskorets grunnmur. Dette er mennene som utgjør selve den musikalske bærebjelken i koret. Det er derfor viktig at de er stabile og til å stole på; i enhver sammenheng. Det er her dybden i koret skapes, den fine balansen også; – til tider er de til å stole på. En hemmeligstemplet forskningsrapport som omhandler testosteron-mengden i de forskjellige registre fastslår at 2. bassene leder klart. Denne rapporten synes å være kjent blant kvinner.
Gruppen består av: Jostein Byrkjedal, Einar Haaland, Åke Bjerga, Jakob Særsten, Svein Håland og Reidar Bringedal.

Utenom det musikalse er dette en særdeles ressurssterk gruppe, og det er alltid godt for de andre å ha spesialister å støtte seg til og trøste seg ved, når det gjelder kontakter til Forsvaret, alt som har med reiseopplegg å gjøre, opplæring, religiøse og kulturelle spørsmål og allehånde byggespørsmål. Gruppen hevder bestemt at den kan ny-norsk.

Til slutt kan jeg ikke la være å ta med er kor fra St. Pertersburg, etablert i 1993 i et opplegg der også Maris Janson var med, men dette er «basso profundo», , ikke noe å spøke med alså!

Advertisements